Jeg hadde planlagt en sakte start på fridagen min, kroppen sa ifra kvelden i forveien. Ikke noe annet å gjøre... Enn å drikke en god kaffe med sjokolade i, lese en god bok, om glassblåserne i Venezia, som jeg visste lite om fra før, en fantastisk historie å kikke inn i. Eller.... å strikke. Jeg strikker fortsatt til den kjekke vennen vår, jeg koser meg med prosjektet, strikkebøkene ligger strødd i sofaen, og mønsteret blir nærmest til mens jeg strikker. Det må tegnes opp etterpå. Slik gikk formiddagen min, jeg vet jeg må stille på møter til kvelden, så dette er bare god investering.
Det hadde seg nemlig slik at det ble ganske lang dag i går, og en lang dag før der, og før der, og før der...
I tv-stua ligger minstefrøkna her i huset, som ble 10 år på mandag, og feiringa ble satt til i går- jentefest, med salatbar, sorbet til dessert, disco med egne DJ (storebrødrene!) og mye søtt og godt... Det er derfor hun ligger i tv-stua nå, sliten, men glad og fornøyd, ser hun på film vi har lånt på biblioteket.
Vi har ikke lenger småunger i huset vårt, minstejenta ble 10 år på mandag, det er rart, det. Og fint. Fint å se de vokse opp og være den de er, helt egne. Helt våre.
"Fint å se de vokse opp og være den de er, helt egne. Helt våre."
SvarSlettDenne setninga er magi.
smil frå Elisabeth
Hørtes ut som ein fin fridag! Tid til å ta innover seg det som skjer, nyte kaffi med sølvskje i koppen, berre vere. Håpar det våres på Rinden og i grenda no!
SvarSlett